Dagdrømmene mine tar snart fullstendig over mitt våkne liv. I hvert et stille øyeblikk buster jeg megselv i å stirre med tomme, slappe blikk ut i ingentinget. Jeg har ville tanker og fantasier som kræsjer og dulter i hverandre som radiobiler inne i hodet mitt, men de er ikke så ville at de er helt usannsynlige. Litt usannsynlig er de, men ikke fullstendig. Og det er den bittebittelille “ikke-fullstendig-usannsynlig”-delen jeg hviler tyngden av (verden) all min tro og håp om at en dag kommer jeg til å gjøre det jeg har mest lyst til å gjøre, og ikke bare det som jeg burde gjøre.
“Alle” er jo ute på eventyr. Alle er ute og opplever. De skriver nye, spennende kapitler til livets bok som skal ligge på nattbordet resten av deres evighet. Og når de er gamle skal de lese høyt fra den til barn og barnebarn, og selv mimre over alle de minnene som tilsammen utgjør den setningen, det kapitlet, selve boken. Jada, jeg vet. Den beste måten å undervurdere ditt eget liv på, er ved å overvurdere andres (ikke gjør det a). Men seriøst, det skader vell ikke med drømmer. En lærer på skolen fortalte at når vi en dag bestemte oss for å hvile på laurbærene, så kunne vi like godt kaste autorisasjonspapiret på bålet sammen med navneskilt og uniform, for da var vi ferdige. Ikke bare når det kommer til å være sykepleiere, men livet generelt. Jeg trenger bare noen skikkelig gode kapitler. Noen cliffhangers. Noen klimakser som får meg til å ligge våken for mange timer om natten selv om jeg skal opp i gryotta, i spenning over hva som kommer når jeg blar om til neste side.
.jpg)
.jpg)
